Mediepolitikken må digitaliseres

Snart legges siste hånd på et historisk viktig statsbudsjett for mediebransjen. Bransjen ber ikke om en ny mediepolitikk. Den ber om at det som har vært vellykket i mer enn 40 år videreføres og moderniseres. Ikke bare journalistikken må digitaliseres. Det samme gjelder mediepolitikken. Da kan journalistikken komme styrket ut av en krevende transformasjonsperiode. 

Av Didrik Munch, styreleder i Mediebedriftens Landsforening og konsernsjef i Schibsted Norge

Like etter at Erna Solbergs statsråder inntok sine kontorer ble det sendt et brev fra en bredt sammensatt gruppe medieledere til den nye kulturministeren. Brevet var mer interessant enn den oppmerksomheten det fikk. Underskrivere var redaktørene i Klassekampen, Vårt Land og Dalane Tidende; Bjørgulv Braanen, Helge Simonnes og Gunnar Kvassheim; sammen med konsernsjefene i Amedia og Schibsted Norge; Are Stokstad og undertegnede.

Vi er nok uenige om mye, men brukte bare noen få timer til å utveksle e-post før vi undertegnet et brev som Thorhild Widvey, Siv Jensen og Erna Solberg bør ha foran seg når de salderer det mediepolitiske kapittelet i neste års statsbudsjett. Det oppsiktsvekkende er at ønskelisten ikke vil koste en krone mer enn hva staten bruker på mediepolitikk i dag.

Kjernen i budskapet er at regjeringen bør modernisere virkemidlene i mediepolitikken, og ikke ødelegge det som har gjort Norge til et av verdens mest mediekonsumerende land.

  • Vi ba regjeringen videreføre inn i den nye digitale hverdagen momsfritaket som papiravisene har hatt siden 1969.
  • Vi ba regjeringen om ikke å redusere pressestøtten, og gjøre den plattformnøytral.
  • Vi stod sammen om at Konkurransetilsynet, og ikke Medietilsynet, bør regulere mediemangfoldet.
  • Vi støttet at regjeringen vil se nærmere på rammene for NRK.

Mediebedriftenes Landsforening står på samme linje. Dette er et godt utgangspunkt for en robust mediepolitikk. Alle de politiske partiene har noe av dette i partiprogrammet, men ingen har alt. Det er heller ikke så rart. Programmene ble skrevet før dramatikken i mediebransjen hadde slått inn for fullt. Selv i 2013 var det ingen som kunne se hvor store endringene ville bli. Heller ikke bransjen selv.

Det er viktig at regjeringen, når den skal fatte en historisk viktig mediepolitisk beslutning, ikke tar utgangspunkt i medievirkeligheten slik den så ut for ett eller to år siden, men slik den er nå. Det kan knapt tenkes et verre tidspunkt å innføre avgift på det frie ord enn i dag. De bærende prinsippene i mediepolitikken må sikres for fremtiden. Det er særlig momsen det haster med å få tilbake i "det gamle sporet". Avisenes journalistikk har aldri vært avgiftsbelagt i Norge. Slik bør det selvsagt også være når journalistikken blir digital. Det eneste logiske er at avgiftspolitikken følger journalistikken. Det betyr nullmoms både på papirformidlet og digitalt formidlet journalistikk. For finansministeren betyr det ikke en krone i økte kostnader.

Felles lavmoms, som for kort tid siden var forlokkende også for flere av oss i bransjen, vil skape betydelige problemer for mediebedrifter som fortsatt henter brorparten av sine inntekter fra papiravisene. Lavmoms vil særlig ramme de mindre avisene som knapt har digitale inntekter.

De store endringene som nå skjer med mediene er ikke først og fremst et bransjeproblem. Det handler om rammebetingelsene for den offentlige samtale, om kvaliteten på demokratiet. Det vil være underlig hvis grunnlovsåret 2014 blir husket som året da Stortinget vedtok å innføre avgift på det frie ord.

På samme måte som mediebransjens ledere har samlet seg om noen få, men viktige prinsipper, bør alle med ansvar for mediepolitikken gjøre det samme. Uten en mediebransje med kraft forvitrer demokratiet.

Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 13. august 2014