Innhold

Pressens funksjoner

En svært viktig oppgave for mediene, er å holde et våkent øye med dem som har makt i samfunnet vårt. På vegne av folk flest skal pressen være vaktbikkje og påtale maktmisbruk både fra private og de tre grunnlovfestede statsmaktene (Stortinget, regjeringen og domstolene). Derfor kalles ofte pressen for «den fjerde statsmakt».

GRUNNLOVENS § 100

Det står ikke noe i Grunnloven om «den fjerde statsmakt», men Grunnlovens § 100 sier bl.a. at «Trykkefrihed bør finde sted» og «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte». Ideen om en fri og uavhengig presse er en konsekvens av dette.

Pressens samfunnsrolle er

  • å følge med i hva de tre statsmaktene gjør og ikke gjør.
  • å informere om det som skjer. 
  • å analysere, kommentere og kritisere.
DAGSORDENFUNKSJONEN

Offentlig oppmerksomhet er ofte nødvendig for at noe skal skje i en sak. Massemediene kan styre hvilke saker som skal settes på dagsordenen. Mediene får stadig henvendelser fra personer og organisasjoner om å ta opp «deres» saker. Dette gjelder også politikerne. De bruker sine kontakter i pressen og sin kjennskap til hvordan pressen arbeider når de har saker de vil ha tatt opp.

Ytringsfrihet er ingen selvfølge. Den må voktes og holdes ved like.

EN FRI OG UAVHENGIG PRESSE

En fri og uavhengig presse betyr at redaksjonene selv fritt avgjør hva de vil fortelle, uavhengig av press fra eiere, politikere eller andre med makt. Mer om pressens samfunnsrolle finner du i Vær Varsom-plakaten på motsatt side. Den inneholder også etiske regler for all journalistikk i Norge

SENSUR

Gjennom å få høre om hva som skjedde i samfunnet ble folk mer bevisste, og de begynte å stille spørsmål. Boktrykkingen førte på den måten til at samfunnet ble endret. Krigsherrer og diktatorer har derfor brukt sensur som et middel for å hindre folket i å få tilgang til informasjon. Napoleon har blitt tillagt uttrykket; «jeg frykter tre kritiske aviser mer enn tusen bajonetter», og utøvde under sin storhetstid streng sensur. Bør vi være redde for at avisene ikke gir oss all tilgjengelig informasjon – at de utøver en slags form for sensur? Hva med søkemotorene – hvilke utfordringer møter vi når de velger hvilke søkeresultater vi skal få presentert?