Norske magasiner har stor egenverdi, og fortjener rammebetingelser på linje med annen norskprodusert journalistikk skriver MBLs Randi S. Øgrey og og sjefredaktør i KK Ingeborg Heldal i en VG-kronikk.
Hva er feil med dansk design, engelske skuespillere og italienske feriehus? Ingenting. Men de formidler ikke norsk virkelighet.
Det skriver Ingeborg Heldal, sjefredaktør i KK og Randi S. Øgrey, direktør i Mediebedriftenes Landsforening i en VG-kronikk 15.2.
Lokale og nasjonale aviser gir oss nyheter og samfunnsdebatt og har gode rammebetingelser som har bidratt til avismangfold. I hyllen bortenfor avisene står de glansede magasinene og skinner for seg selv. Mens våre politikere gir stor anerkjennelse til avisenes bidrag til mangfold, debatt og ytringsfrihet, er det få politikere som egentlig ser betydningen av god magasinjournalistikk i den «glossy» delen av mediebransjen.
Magasiner og ukeblad har siden 1800-tallet dokumentert norsk hverdagsliv, Norsk magasinbransje er et mangfoldig knippe av blader med hele Norge som målgruppe. De gir oss en annen virkelighet enn avisene, men har stor betydning i folks hverdag. I 2019 ble det solgt nærmere 40 millioner magasiner i Norge. Dette utgjør en del av mediemangfoldet som mange ikke tenker over.
Nå roper vi varsko. Vi ser at mangfoldet er i ferd med å forvitre med reduksjon i antall magasiner, antall utgivelser og samlet opplag. Norske redaksjoner legges ned og blir erstattet med frilansere og oversettere. Antall magasiner er halvert på ti år. Dermed har vi store lesergrupper som risikerer å bli sittende med en «utenlandsk» virkelighet, der dansk design vinner over norsk design og engelske skuespillere vinner over norske. Artikler som allerede er skrevet blir enkelt oversatt framfor å lete etter de gode norske vinklene og sakene. Dette utgjør en trussel mot norsk journalistikk og mot dokumentasjonen om vårt levde liv i Norge.
Hva vil vi miste om magasinene forsvinner?
De største kategoriene magasiner henvender seg hovedsakelig til kvinner. Forsvinner kvinnemagasinene vil vi miste verdifull dokumentasjon om norske kvinners liv som gjennom artikler viser norske kvinner i ulike posisjoner i samfunnet. Ukeblader og kvinnemagasiner tar uten sidestykke kvinnehelse på alvor, og setter søkelys på et systematisk underdekket saksfelt. Ukebladene løfter for øvrig også de gode norske eksemplene innen industri, kunst, kultur, forskning, design, politikk og næringsliv.
Endringene i mediebransjen skjer fort – både på eiersiden og innholdssiden. Vi er ikke redde for utenlandsk eierskap, men bekymret over en strømlinjeforming av journalistikken der man risikerer at norske magasiner fylles opp med oversatt utenlandsk materiale som overtar for den norske virkeligheten.
Digitalisering og internasjonalisering rammer nå magasinbransjen ekstra hardt, og vi erfarer at norske magasiner er i en dobbel skvis mellom digitalisering og for dårlige rammebetingelser.
Nå er det på tide å likestille journalistisk arbeid uavhengig av glansen på papiret. For mens aviser nyter godt av en digital 0-moms, må magasinene betale den. Dette er et kunstig skille. Svenskene har allerede likestilt disse momsbetingelsene for alle medier, og Norge bør følge etter og gjøre det samme.
Også magasinjournalistikken trenger å være kun et tastetrykk unna for leserne fremover. Men omlegging skjer ikke når journalistikken har ulik avgiftsbelastning og når tapte annonsekroner feter opp allerede store globale digitale aktører.
Vi trenger magasinjournalistikken som inspirerer, løfter, engasjerer og formidler kunnskap og bidrar til mangfold i mediene. Og vi bør ha som mål at magasinene er i stand til å levere norske fortellinger.
Om vi ikke klarer å endre den avgiftsmessige forskjellsbehandlingen av de norske magasinene, er resultatet et fattigere og svekket medietilbud. Dermed mister vi den delen av hverdagen vår som magasinene har utgjort gjennom 150 år. Norske magasiner har stor egenverdi, og fortjener rammebetingelser på lik linje med annen norskprodusert journalistikk. Dette er ment som en utfordring!