Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøens åpningstale under den nasjonale læringskonferansen: "Engasjer neste generasjons lesere" er gjengitt i sin helhet i denne artikkelen.
Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen holdt en personlig tale da hun åpnet den nasjonale lærerkonferansen: "Engasjer neste generasjons lesere" denne uka.
Konferansen var i regi av Mediekompasset og Foreningen !les foran 115 skolefolk hos Gyldendal Forlag. Talen gjengitt i sin helhet:
Å lese en bok: Å lese konsentrert i ro og fred uten å måtte ta hensyn til andre ting for en stund. Det er så velgjørende at det nærmer seg magi.
Det spiller ingen rolle om du har en feriedag å fylle eller trenger å koble av i en hektisk og stressende hverdag. Det spiller heller ikke noen rolle om du sitter i en varm stol ved et vindu der regnet pøser ned utenfor, eller kjølig i skyggen mens solen steker bortenfor.
Følelsen av å synke inn i den roen og alenetiden som bare en uforstyrret stund med en god bok kan skape, er uvurderlig. Det er ikke noe annet som på samme måte kan stenge bekymringer ute, åpne oss for nye erfaringer og innsikter og gi oss den freden som bare kan komme når vi klarer å ta det helt med ro.
Verdien av denne roen, denne evnen til å samle seg om noe langsomt som åpner all verdens dører for oss, når det får lov til å den ta tiden det trenger, er antagelig større i våre dager enn noen gang før.
Ikke bare er en lesestund en kilde til å samle krefter. Vi blir også mer kunnskapsrike, vi trener hjernens evne til abstrakt tenkning og vår evne til innlevelse og forståelse av andre mennesker blir bedre.
Vi har alle en bok eller en leseopplevelse fra barndommen som vi ikke glemmer. Min største, men også vanskeligste, var da jeg skulle skrive litteraturoppgave på skolen, jeg tror det var i 6. klasse – og jeg valgte De vergeløse av Gabriel Scott. Jeg kjenner fortsatt igjen ubehaget og den helt uventede og overveldende fysiske reaksjonen jeg fikk av å lese om Albert og de andre barna på Flugum barnehjem. Beskrivelsene av den ufattelige omsorgssvikten, den grove mishandlingen og nådeløsheten fra voksne mot barn, bidro til å realitetsorientere en til da ganske naiv og godt beskyttet jente fra bygda – Haga i Nes på Romerike.
Utbredelse av leseferdighet har historisk vært helt nødvendig for å utvikle og spre kunnskap og ideer. På mange måter har de vært en forutsetning for det moderne samfunnet og demokratiet slik vi kjenner det.
Lesing er fortsatt en viktig kilde til informasjon, men med de nye mediene og nye teknologier er det lettere å nå frem til de som ikke kan lese, eller lettere å tilegne seg informasjon om man ikke kan lese, enn det var før.
Likevel er leseferdigheter og evnen til å ta seg tid til å virkelig lese minst like viktige som det var. Jeg snakker ikke om å ikke skumme en tekst på jakt etter stikkord, haste de første femten sekundene ned i en tekst før tålmodigheten er slutt eller lese en chat med det ene øyet og følge med på fun facts-ene til en youtuber med det andre.
Jeg snakker om evnen og ferdighetene til å ta en pause fra den virkeligheten som særlig barn og unge lever i med hud og hår: en hverdag hvor oppmerksomheten aldri er samme sted lenger enn i noen sekunder, hvor informasjon hentes på steder der kampen om oppmerksomheten og tålmodigheten er beinhard.
Jeg er ikke helt sikker på om det er bare godt nytt at de mest populære nyhetsnettsteder for tiden er slike som Axiom, der ingen nyhetsartikkel kan være lenger enn de 100 ordene som får plass på en mobilskjerm. Hvis det krever mer plass, er det ikke verdt å bli fortalt. Eller lest.
Det mener ikke bare jeg, men også forskere og andre. Og helt sikkert en del av dere her i salen også.
Dere er ikke helt alene om den oppgaven. Mange barn har foreldre som skaper leseglede allerede på sengekanten, med høytlesing av den lille musas møte med Gruffalo eller Karsten og Petras spente tur til første barnehagedag. Barn som blir lest for lærer verdien av en god leseopplevelse allerede før de kan lese selv. Forhåpentlig tar de den lærdommen med seg videre også, med deres hjelp. Andre barn er mindre heldige. Ikke minst de trenger en stødig hånd til å lede seg på skolen.
Deres oppdrag som lærere er å hjelpe barn og ungdom til å utvikle de ferdighetene de er avhengige av for å bli fungerende og likeverdige samfunnsborgere.
Grunnlaget for god livskvalitet, en god psykisk helse og et aktivt medborgerskap legges blant annet gjennom det å lære seg å lese.
Det er selvfølgelig derfor det å lære elevene å lese er en av de fem grunnleggende ferdighetene i norsk skole, og skal inngå i de aller fleste fag. Det er ikke bare norsklæreren som er leselærer, det er alle lærere.
Det er mange hensyn å ta i undervisning av barn. Jeg beundrer dere lærere som bestreber dere på å tilpasse undervisningen til det enkelte barn og den enkelte ungdom.
For de fleste barn i norsk skole starter leseopplæring i første klasse, for noen allerede i barnehagen. Men for en hel del andre starter den senere – når de kommer til Norge fra et annet land og begynner i norsk skole.
Uansett når barna begynner den opplæringen som forhåpentlig skal gjøre dem til sikre, engasjerte og gode lesere, virkelige lesere, må opplæringen anerkjenne hvem barna og ungdommene er, og hvilken bagasje de har med seg.
Barnas referanserammer har mye å si for hvordan de lærer, hvordan de reflekterer over det de hører, leser og tilegner seg kunnskap.
Som leselærere er dere eksperter. Dere er ekspertene som vi i resten av samfunnet legger vår skjebne i hendene til.
All den fagkunnskapen dere har om bokstavinnlæring, om barns språkutvikling, om god litteratur og om hensiktsmessig litteratur for det enkelte alderstrinn, er viktig og enormt verdifull.
Og så er vi jo her i dag for å diskutere hvordan vi skal få barna til å omfavne lesingen som ferdighet og aktivitet. Som et fristed, en kilde til selvutvikling og glede gjennom resten av livet. Hvordan få barna til å oppleve nytten og gleden ved den langsomme lesestunden som supplement til det fyrverkeriet av lyder, bilder, fragmentert tekst, stimuli og informasjon de lever livene sine i fra morgen til kveld.
I den sammenhengen er kultursensitivitet og sensitivitet overfor det enkelte barn og ungdoms erfaringer viktig.
Hva er barna og ungdommene interessert i, hvilke referanserammer har de, hvilke forutsetninger har de for å lære seg å lese?
Det er viktig å ta hensyn til den enkeltes forkunnskaper, den enkeltes kulturelle bakgrunn, og forutsetninger i valg av undervisningsformer og hvilken litteratur de tilbys.
«Hvorfor skal de ha det bedre enn vi hadde det?», kan man kanskje si. Men – og dette vet dere jo – hvis de heller vil lese Zeshan Shakar, Agnes Ravatn eller Lise Myhre i stedet for Arne Garborg, Sigrid Undset og Aleksander Kielland til å begynne med, så er vel det greit?
De fleste av dere gjør allerede dette, selv om det ikke på noen måte gjør planleggingsarbeidet deres mindre, dagene kortere eller opplegget deres enklere. Og som sagt – jeg beundrer den jobben dere gjøre med dette store oppdraget.
Tanken på hva det betyr for det enkelte barn når dere lykkes sammen med dem – ikke bare til tentamen, eksamen og neste skoleopptak, men for hver eneste dag resten av livet – er rett og slett svimlende.
Det krever mye av dere. Hvem kan både lære seg å lese og finne roen til å synke inn i lesningen, hvis miljøet i klassen er utrygt, hvis man er livredd for å dumme seg ut eller er redd for blikkene og latteren som kan komme fra de andre når man leser høyt? Eller når lesetreningen foregår i et kaos av armer, ben og hormoner i vill galopp?
Ingen sa det skulle være enkelt. Men det er viktig. Og det kan gjøres, med riktig innsats. Det dere driver med utgjør en forskjell.
Det er en glede og en ære å få åpne denne dagen. Jeg ønsker dere av hele mitt hjerte en utbytterik dag som inspirerer og gjør alle enda litt klokere. Det kommer både barna og resten av oss til gode i neste runde.